GLIMT……….
en blogg om tur, naTUR, store og små opplevelser

29. mars 2016

Nonshaugen (966 moh), Norddal

Det er Påske og Rellingssetra i Norddal er et kjempefint turmål, men jeg må bare tilstå at jeg begynner å bli litt lei. Siden formkurva er stigende har jeg lyst på en litt mer krevende tur. Da må det bli aleine, og uten unger. Yr melder om lettere vær utover dagen, mens snøbygene kommer og går. Da er i grunn Nonshaugen et passe turmål. Skulle det bli dårlig sikt, burde det vær en grei sak å ta seg ned igjen ved å følge egne spor tilbake.

Hele familien drar i samlet (nesten) følge fram på sætra. Sjokolade og pølsepause før jeg drar alene videre oppover. Og som fryktet kommer både skodde og snøbyger, avløst av små gløtt med sikt. Jeg vet hvor jeg er, det er spor å følge, jeg har kart, mat, ekstra klær og vindsekk med så jeg kjører på.

Været letter litt på veg oppover, og Nonshaugen og Middagshesten titter frem. Jeg vurderer et lite øyeblikk om jeg skal fortsette mot Tuva, men der er jeg lite kjent og vil ikke bli sittende væfast i skoddehavet, så da blir det Nonshaugen som planlagt. Vel oppe på hagen kunne det blitt en fantastisk utsikt. I stedet får jeg noen magiske øyeblikk med sol, skodde og fjell som dessverre ikke lar seg feste til bilde, men det får så være.

Jeg velger å kjøre ned igjen via Nonsdalen. Og det er jo fint så lenge det er silkeføre og slake hellinger. Men er straks værre når jeg skal ned i bratta gjennom skogen....Det går på et vis. Jeg krysser og trør meg nedover sidelengs uten en ringeste anelse om hva som er det beste veivalget. Hofteleddsbøyeren får kjørt seg, og i skrivende stund (3 dager etter) er jeg knapt gangbar. Men, men. Når man absolutt skal velge vanskeligste vei ned så.....Uansett- det var en fin tur, men neste gang går jeg for den ordinære ruta tilbake via Rellingsetra.....

Oppover i skogen

Sikten kommer og går. Middagshesten tv. Tuva et sted oppe i skoddehavet.

Sikt. Ikke sikt.
 
Tilbakeblikk fra nedkjøringa via Nonsdalen. Nonshaugen(e) tv, Middagshesten th

Så var det nedkjøring i bjørkeskogen da..... Jeg kom ned ca midt i bildet th. Like hel. Nesten.

26. mars 2016

Sula på langs

Therese meiner det er på tide med ein bootcamp att, og ettersom eg likevel hadde tenkt meg på telttur på Sula i løpet av Påska, vart bootcampen lagt der. Linda fekk og ordna seg fri, så då vart vi i allefall tre stykk. Og det er jo ein fin gjeng. Været er ikkje heilt på vår side. Det er meldt vind og regn utover kvelden, og sett i frå byen ser det heller ikkje ut til å være så mykje snø att. Men vi er ved godt mot. Tur er tur, og det er stor sett alltid kjekt. Litt bæring av ski i byrjinga toler vi og resten tek vi som det kjem.

Det pissregnar når vi legg avgarde seint på ettermiddagen. Så går det over til snø når vi får litt høgde. Når vi er oppe ved Rollonhytta tek det til å skymest, det bles og snøbygene kjem og går. Linda øver seg uansett på å orientere i skodde og mørke, så kompasskurs vert teken ut sånn i tilfellet. Halvvegs mellom Rollonhytta og Vardane kjem skodda sigande med tett snødrev, og mørkret er totalt. Men Linda og Therese har full kontroll på kursen og etter nitidig studering av kart og litt virring med haudelykt finn vi jaggu meg Vardane og! På med klede og ein neve høgoktan i skrotten før vi skal nedover og vidare utover mot enden av Sula.


Som på bestilling lettar skodda og vi kan skimte fullmånen mellom skylaget som sprekk opp lite granne. Det er veldig mykje lettare å finne ein høveleg veg nedover i ukjent lende med sikt, enn utan sikt! Og om fellane klabba på veg oppover er det no blitt kaldare og føret er heilt perfekt. At ein sliten skrott får påfyll av å svinge seg nedover i månskinnet på silkeføre er i allefall sikkert! Blodsmaken i munnen og gnagsår på veg oppover er gløymt, og vert bytta ut med ski- og turglede nattestid.

Framme ved Langerabben er det på tide å slå leir. Therese har med seg eit Bergans Helium Dome ho vil teste ut-eit kuppeltelt med to inngangar. Lekkert ser det i allefall ut i måneskinnet. Og det er faktisk plass til tre stykk. Eine inngangen har etter min smak litt lite fortelt når det snør eller regnar, men heilt greitt ellers. Stor høgde inne, og slikt kan eg like!


Vi må opp i sjutida for at Linda skal rekke attende på jobb tidsnok. Og vaknar til den mest fantastike utsikta du kan tenke deg. Her ser vi nesten 360 grader rundt- frå ytterst ute i havgapet vestover mot Runde, innover Vartdalsfjorden og fjella i Ørsta sørover, Storfjorden med fjella i Sykkylven og Hjørundfjordfjella aust og nordover.

Tenk å vakne til dette!


Heimover er det påskestemning. Sol, kvite vidder og silkeføre. Vi finn ein fabelaktig nedkjøyring frå Vardana mot Rollonhytta, men låra er sure og vil iikkje heilt samarbeide. Når vi kjem til Rollonhytta er det slutt på morroa. Vegen opp er opptrakka av folk utan ski på beina og det er uråd å styre. Vi forsøker oss på terrengkjøyring eit stykke, men eg gir opp og siste biten vert til fots. Så etter rollonhytta og ned att tok eg ikkje nokre bilder, rett og slett fordi eg vart litt sur.


Påskestemning!


Sulavardane. Ganske forblåst.


18 kilos sekk, ca ei mil ut til Langerabben og 750 høgdemetre kjendes faktisk heilt greitt. Låra vart sure, men det er jo berre ei treningssak og det er kjekt å kjenne at forma kjem seg. Som turmål er Sula berre heilt fantastisk! Det er kyst, innland, fjell og vidde på ein gong. Og ikkje minst- kortreist. Planar om telttur med ungane til sommaren er allereide i emning. Så det er berre å glede seg!

Takk for flott tur, Therese og Linda- det vert vel fleire.....?!


21. mars 2016

Surfesymposium i Hoddevika, 2016

2016 og Gloppen Padleklubb inviterer på ny til surfesymposium i Hoddevika. Sliten, lei, kranglete kropp- skal skal ikkje? Mildrid sender melding om at ho er påmeld- det vert tunga på skåla og eg melder meg på eg og. Eg pakkar med meg det eg har av fotoutstyr i tilfelle eg mest vert gåande på land å å trø- det er no kjekt å ta bilde og.

Etter kvart som deltakarane kjem vert det stinn brakke hos Stadt Surfing. Det er like hett i lokalet i år som i fjor, fasilitetane og manglane er omtrent dei same, men med stadig like høg sjarmfaktor. Vi deler oss inn i to grupper- dei ferskaste vert med Ronny frå God Tur, og dei med litt meir erfaring tek Torbjørn seg av. Eg går for siste kategori sjølv om eg ikkje er heilt i slaget i år. Lite/inga søvn natt til laurdag hjelper ikkje på. Alt kjennes gale. Vatnet er kaldt, eg vert svimmel og kvalm på null komma niks, timinga mi utover er elendig, og ettersom eg ikkje får til rulla er eg meir i vatnet enn oppi kajakken. Sliten og elendig ser eg for meg at det vert ein kort tur utpå etter lunsj, og deretter fotografering frå land.

Men det er utruleg kva ein lang lunsj med litt slumring og pep talk frå Torbjørn gjer. Det går så det griner, i alleall nesten. Timinga utover er framleis elendig, men eg får til hengetak i sidesurf, bølgekjensla eg veit eg har kjem attende og eg rullar meg neeeeeesten opp etter ein velt! Etter nokre timar i sjøen og heller lite fotogafering er eg heilt mødd. Men akkurat det ser eg at eg ikkje aleine om..... Ein nydelig middag på Stadt Surfing gjer seg ekstra godt etter ein slik dag. Mørt og kortreist. Dei kan å lage mat her! Og i år som i fjor vart kvelden avrunda med ein cellokonsert med Henrik.

Søndag vert det øvd på redning i bølgene. Ettersom eg allereide er god på å bli redda under slike tilhøve men ikkje er heilt i slaget, står eg over å redde nokon denne gongen. Men det er mykje læring i å bli med på diskusjonen likevel.  I løpet av dagen vert eg derimot betre på timinga utover, det vart litt mindre symjing og noko meir surf. Når eg då får ein lang og fin kanonsurf og bommar på lågt støttetak når eg skal hoppe av- men RULLAR meg opp att- er eg i grunn fornøgd med meg sjølv og avsluttar dagen medan leiken er god.

Gloppen Padleklubb skal ha honnør for årets samling- rammene er uansett fantastiske, innpakkinga delikat og val av instruktørar kanon. Strukturen på gruppene i år var mykje betre enn i fjor, så her har nok alle partar lært noko etter fjoråret.

Heldigvis og desverre vart det teken litt mindre bilete enn planlagt. Autofokus, dårleg lys, til dels lange avstandar gjorde det litt utfordrande, men nokre brukbare bilder vart det likevel! 

Første leksjon i vatn utan kajakk. Når du først er blitt våt og har kjent bølgene og på kroppen er i grunn det værste unnagjort.

Th:Odin er med som utskremt journalist frå bladet Padling. Bilde av fotogaf er alltid like morsomt.

Torbjørn



Mildrid


Henrik. Med kajakk og utan cello, men fortsatt med ein pinne i handa.

13. mars 2016

Utendørs rulletrening-endelig!

Det er bare å tilstå med en gang- jeg har ikke rullet i sjøen siden slutten av november. Jeg har riktignok padlet etter det, men ikke så mye akkurat. Denne sesongen har jeg prioritert ski. Men Mildrid har aldeles rulleabsitinens, så nå skal det rulles. Jeg bestemmer meg for å ta med Romanyen. Jeg har et elsk-hat-forhold til den kajakken. Alt må liksom sitte 100% om jeg skal få det til. I bassenget sist gang var vi overhodet ikke venner pga av noe så enkelt som at jeg rullet med vest (for det er jo gjerne det man gjør på sjøen...), og det er lenge siden, og det ødela ALT. Og om ei uke skal jeg til Hoddevika på Surfesymposium, og den derre rulla bør sitte før den tid.....

Med et aldri så lite selvpålagt rullepress og migrene i anmarsj kan du si jeg var spent. Litt vann i fjeset først pleier å hjelpe. NOT! Jeg har aldeles glemt hvor kaldt vannet faktisk er i mars. Migrena gjør meg svimmel og lysten til å rulle sank rett til bunns. Men jeg betaler ikke fergebilett for bomtur, så rulles skal det. Og sannelig, sannelig sier jeg eder: det gikk fader meg som en lek! Herlig. Til og med på vranga gikk det lett! Men kaldt vann i ørene i kombinasjon med migrene, og jeg er spyferdig etter kun to ruller. Etter etpar egenredninger i tillegg har jeg fått nok. Men det er helt greit. Litt finpussing i bassenget før Hoddevika og jeg er klar! Tror jeg........


Litt oppvarming først......støttetaket sitter jaffal

.....å kjøyr! Jepp- rulla satt pinadø den! Men kaldt.......

Pausebilde. Therese øver seg på egenredning. Det går som en lek. Jeg har fremdeles hjernefrys..

Nei jeg prøver meg ikke på albuerulla, det ser bare sånn ut (sjekk Mildrid i bakgrunnen). Hjernefrys de luxe.

Pausebilde. Mildrid lar seg ikke affisere av litt kaldt vann.

Øving på egenredning. Det gikk greitt det og.